Lesetekst 1: 1 Sam 18,1–4
Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv.2 Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus.3 Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv.4 Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet.
Lesetekst 2: Hebr 13,1–6 (Hebr 13,1–3)
La broderkjærligheten vare ved!2 Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det.3 Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet!4 La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.5 La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.6 Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?
Evangelietekst: Joh 11,1–6 (Joh 11,1–5)
Det var en mann som var syk, Lasarus fra Betania, byen som Maria og hennes søster Marta bodde i.2 Det var Maria som salvet Herren med salve og tørket føttene hans med sitt hår. Det var hennes bror, Lasarus, som var syk.3 Søstrene sendte nå bud til ham og sa: Herre! se, han som du elsker, er syk.4 Men da Jesus hørte det, sa han: Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.5 Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.6 Da han nå hørte at han var syk, ble han likevel enda to dager på det stedet der han var.
Ἦν δέ τις ἀσθενῶν Λάζαρος ἀπὸ Βηθανίας, ἐκ τῆς κώμης Μαρίας καὶ Μάρθας τῆς ἀδελφῆς αὐτῆς. 2 Ἦν δὲ ΜαρίαN ἡ ἀλείψασα τὸν κύριον μύρῳ, καὶ ἐκμάξασα τοὺς πόδας αὐτοῦ ταῖς θριξὶν αὐτῆς, ἧς ὁ ἀδελφὸς Λάζαρος ἠσθένει. 3 Ἀπέστειλαν οὖν αἱ ἀδελφαὶ πρὸς αὐτὸν λέγουσαι, Κύριε, ἴδε ὃν φιλεῖς ἀσθενεῖ. 4 Ἀκούσας δὲ ὁ Ἰησοῦς εἶπεν, Αὕτη ἡ ἀσθένεια οὐκ ἔστιν πρὸς θάνατον, ἀλλʼ ὑπὲρ τῆς δόξης τοῦ θεοῦ, ἵνα δοξασθῇ ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ διʼ αὐτῆς. 5 Ἠγάπα δὲ ὁ Ἰησοῦς τὴν Μάρθαν καὶ τὴν ἀδελφὴν αὐτῆς καὶ τὸν Λάζαρον. 6 Ὡς οὖν ἤκουσεν ὅτι ἀσθενεῖ, τότε μὲν ἔμεινεν ἐν ᾧ ἦν τόπῳ δύο ἡμέρας.
NVariant with NA/UBS: Μαρία ♦ Μαριὰμ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Lasarus blir syk (11,1–5)
Seks store undere har Johannes redegjort for. Nå følger det syvende og siste. Av disse undrene er det bare to, nemlig de i kapittel 6, som også finnes i de andre evangeliene. Både hos Johannes og synoptikerne hører miraklene med til bildet av Jesus, men de utnytter dem ikke på samme måte. Synoptikerne fremholder dem kort og godt som fakta. De skildrer langt flere undere enn Johannes gjør, men de kommenterer dem ikke. Johannes har valgt ut et fåtall, og lar dem belyse hvem Jesus var og hva han hadde å si. Slik fikk beretningen om den blindfødte i kapittel 9 belyse hvordan Jesus er kommet som Verdens lys. Nå vil Johannes vise hva det innebærerat Jesus er Livet. Ordene Lys og Liv kjenner vi igjen. Vi møtte dem som hovedord allerede i prologen.
Som alle andre beretninger i evangeliene har også denne fra først av vært frittstående, og det bærer den fortsatt preg av. Uten tilknytning til det foregående starter den rett på handlingen: En mann lå syk. Siden presenteres hovedpersonene på en svært interessant måte. Lasarus fremstilles ikke som en vi kjenner fra før, men det gjør Marta og Maria. Det var i «deres by» Lasarus bodde. De, men ikke Lasarus, er omtalt i Lukasevangeliet (kap. 10), en fortelling som tydeligvis forutsettes kjent. Hos Lukas og Johannes finnes det også en påtagelig likhet i måten de to søstrene omtales på: Maria innadvendt og med en fin sans for Mesterens budskap – Marta energisk, travel og kanskje litt overfladisk. Når Maria senere skal holdes atskilt fra alle andre Maria’er, får vi vite at det var hun som salvet Mesterens føtter. Hos Johannes kommer denne fortellingen først i neste kapittel. Den forutsettes altså å være kjent for leserne gjennom den muntlige undervisningen de har mottatt. Den er jo også å finne hos Markus og Matteus, men ingen av disse to nevner navnet hennes.
Søstrene sender nå Jesus en hilsen som samtidig er en taktfull bønn om hjelp. Vi får vite at de tre søsknene sto Jesus særlig nær. At Jesus hadde venner i Betania på Oljeberget og pleide å overnatte der når han var i Jerusalem, fremgår også hos synoptikerne.
Det Jesus sier når han mottar hilsenen, gir knapt nok inntrykk av å være noe svar i det hele tatt. Som vanlig interesserer Johannes seg for det som er allmenngyldig og av teologisk betydning, og gjengir bare noen ord av Jesus som uttrykker hvilken dypere betydning denne sykdommen hadde. Den skulle åpenbare Guds herlighet for at Guds Sønn skulle bli «æret ved den». Vi må forstå dette uttrykket rett. Det sikter på den hemmelighet som disiplene hadde så tungt for å skjønne: at Menneskesønnen skulle forherliges ved å lide og dø, for så å vende tilbake til Faderen. At Lasarus var blitt syk, at han døde og ble vakt til live igjen, skulle føre til at Jesus selv ble dømt til døden. Johannes viser i slutten av denne fortellingen at det var dette Jesus siktet til.
Jesus vender tilbake til området rundt Jerusalem (11,6–16)
Jesus har fått hilsenen, men blir i enda to dager på stedet hvor han befinner seg, på den andre siden av Jordan. For Johannes er det presserende å få understrekt at dette ikke skyldes at Mesteren stilte seg likegyldig til det som holdt på å skje. Men det som for Jesus var den riktige timen, var ikke det samme som mennesker kunne regne ut. Han gjorde det han «så Faderen gjøre», og Guds veier ligger høyt over våre. Først etter de to dagene begynner Jesus å snakke om å gå til Judea igjen. Disiplene har innvendinger mot dette. Tenk om jødene steiner ham? Men Jesus svarer at det kan de ikke. Ikke før hans time er inne. Ennå varer dagen, ennå må han vandre, og han kommer ikke til å falle. Det gjør man ikke før mørket er kommet. Jesu ord har som så ofte dobbel bunn. Han taler om seg selv og om sitt verk, som ennå ikke er fullført. Samtidig gir han disiplene en regel å følge: De må passe på at de vandrer i lyset, altså i tro på Jesus. Ellers blir de gående i mørket og har ikke noe lys «i seg», som det egentlig står. Jødene mente, og med full rett, at det er øyet som er «kroppens lykt» og setter oss i stand til å oppfatte lyset som lys, slik at hele kroppen vår får lys. De har altså lyset i seg, akkurat som andre har lys i seg når de tror på Jesus.
Så begynner Jesus å snakke om Lasarus. Han har «sovnet inn». Men Jesus skal «vekke ham ». Disiplene misforstår, og Jesus må si det i klartekst: Lasarus er død. Men Gud har en mening med å la ham dø. Han vil styrke disiplenes tro. Derfor skal de nå gå opp til Jerusalem. Tomas sier det som de andre tenker: Det kan koste dem livet, men de følger sin Mester.
Dette er første gang vi hører noe om Tomas. Navnet hans finnes hos synoptikerne i fortegnelsen over apostlene, men det er bare Johannes som har noe å fortelle om ham. Han kalles Didymus, tvillingen. Tomas er et gresk navn, men det fantes et arameisk navn som lignet på det, og det betydde Tvilling. Mest kjent er han som tvileren Tomas, han som hadde så vanskelig for å tro at Jesus virkelig kunne ha oppstått fra de døde. Her møter vi ham som en ærlig og trofast disippel, som ikke sviker. Det kan også en skeptiker være.